I likhet med lov om personregistre skal statistikkloven beskytte rettighetene til de individer og juridiske personer det blir samlet inn opplysninger om. Statistikkloven er imidlertid gitt et snevrere anvendelsesområde. Stortinget vedtok i 1907 en lov som regulerer statlig innsamling av opplysninger i regi av Statistisk sentralbyrå, også denne uten noen klausul om foreldelse. Ett av siktemidlene med loven er at borgeme trygt skal kunne fortelle om seg selv, sine forretningsforetak osv, uten å være redd for at opplysningene blir offentlig kjent eller brukt av konkurrenter.

Offentliggjøring skal kun skje i form av tabeller hvor det er umulig å lese ut informasjon om identifiserbare enkeltpersoner. Statistisk sentralbyrå begrunner en streng anvendelse av loven med at dersom publikum får inntrykk av at de er slepphendte med data overfor eksterne forskere, vil det bli vanskelig å få folk til å oppgi korrekt informasjon ved framtidige undersøkelser. At dette kan være et poeng, ser vi blant annet i Tyskland, hvor politikere har oppfordret folk til å nekte å fylle ut folketellingsskjemaene. Siden statistikkloven av 1907 ikke har tilbakevirkende kraft, kunne Riksarkivaren bestemme når eldre primærmateriale skulle stilles til disposisjon for brukerne. Folketellingene fra år 1900 og tidligere kunne fritt brukes på lesesalen etter 60 års lagring. Det vil imidlertid gå femti år mellom frigivelsen av folketellingene av 1900 og 1910. Siden Stortinget <<glemte>> å angi noen tidsgrense i loven, har Statistisk sentralbyrå bestemt at denne type persondata skal hvile i 100 år før de kan anvendes til annet enn statistiske formål. Folketellinga av 1910 vil altså først bli fritt tilgjengelig i år 2010. Mange har funnet dette urimelig i og med at kirkebøkene kan stilles til disposisjon allerede 60 år etter siste innførsel, og også fordi de oftest inneholder mer sensitiv informasjon enn folketellingene. I praksis vil imidlertid dette ofte bare gjelde for klokkerbøkene, som skal innleveres til Statsarkivet straks de er utskrevet. Kirkebøkene, derimot, skal prestene først avlevere 80 år etter siste innførsel. Dessuten har vi det kuriøse forhold at statistikkloven ikke omfatter kommunale tellinger.

Statsarkivet i Bergen har derfor forlengst kunnet gjøre 1912-tellinga for Bergen tilgjengelig ved hjelp av edb. Riksarkivaren må derimot forholde seg til statistikkloven, og har bare godkjent anvendelse av nyere materiale etter søknad fra forskere som forplikter seg til kun å utnytte materialet tallmessig. De får dermed se alle opplysninger i kildene, men kan bare publisere statistiske resultater. Sperringa av nyere folketellingsmateriale hindrer rasjonelt arbeid med bygdebøker og genealogier. For mange har muntlige kilder og lokale fortegnelser vært en god erstatning, særlig siden det dreier seg om en relativt sein periode. Innenfor sosialhistorisk og demografisk forskning har problemet vært større. Her henvises forskerne til møysommelig manuelt opptellingsarbeid i arkivet, uten lov til å kopiere informasjon som kan føres tilbake til enkeltpersoner. Derfor ser forskerne det som et avgjørende gjennombrudd at Datatilsynet har innvilget en søknad fra Riksarkivet om å få dataregistrere 1910- og 1920-tellingene. Arbeidet blir utført av RHD på oppdrag fra Riksarkivet. Alle opplysninger i kildene overføres til maskinlesbar form, slik det har vært gjort med tidligere versjoner. Deretter vil RHD standardisere og kode folketellingene slik at de kan brukes sammen med statistisk programvare. Tilgang til edb-versjonene vil kun bli gitt til forskere som skal utnytte materialet statistisk. Så lenge statistikkloven gjelder, er det vanskelig å tenke seg produksjon av listeprodukter fra 1910-tellinga til personhistorisk forskning for i år 2010.

Sitat fra Gunnar Thorvaldsens, Håndbok i registrering og bruk av historiske persondata.1996
Dette er en bok som vi på det sterkeste anbefaler å kjøpe for alle som tenker å gå igang med kilderegistrering.