Lov om opphavsrett verner åndsverk mot uautorisert
kopiering og annen bruk inntil sytti år etter at den som innehar opphavsretten, er død.
Det er imidlertid flere grunner til at loven ikke kommer til anvendelse overfor historiske
individdata slik de foreligger i arkivene. For det ene dreier det seg stort sett om
offentlig materiale, som er samlet inn i forbindelse med et ansettelsesforhold. For det
andre er det tvilsomt om slike registre har <<verkshøyde>>, det vil si om det
å lage slike lister krever en tilstrekkelig grad av originalitet. Det kan vel i høyden
dreie seg om å anvende den såkalte katalogregelen, som kun gir beskyttelse i ti år. For
det tredje vil arkivskaperene som regel være døde forlengst, og i alle fall dreier det
seg om materiale som er mer enn ti år gammelt. Et annet spørsmål er om den databasen
man legger opplysningene inn i, kan oppnå opphavsrettslig vern. Det er grunn til å regne
med at det kan bli vanskelig å oppnå annet enn katalogvern , det vil si beskyttelse mot
kopiering fra databasen i kun ti år. Det samme gjelder antakelig trykksaker med
utskrifter og sorterte registre fra databasene. I skrivende stund er en ny lov om
opphavsrett under forberedelse.
Et helt spesielt problem er at enkelte forskere ønsker å <<sitte på>>
kildemateriale eller reservere det for sin egen eksklusive bruk, selv om materialet er
registrert for offentlige midler. Dersom det ikke ble tatt forbehold mot en slik praksis
da vedkommende fikk sin bevilgning, kan kildemateriale bli blokkert i årevis.
