Hovedhensikten med databehandling av historiske data er å skaffe kunnskaper om samfunnsmessige sammenhenger og endringer i historisk tid - om hvordan økonomiske og demografiske forhold, fenomener som yrkesrekruttering og organisering, flytting og klassedannelser gjensidig påvirket hverandre. Hvilken innflytelse hadde disse fenomenene på levevilkårene blant datidens mennesker - og på oss? Historiske samfunn er interessante studieobjekter i seg selv, og uten kjennskap til dem blir forståelsen av dagens samfunn vanskelig. Nå vet vi etter hvert en del om samfunnets historie, fordi forskere innen sosialhistorie, demografi, økonomisk historie, sosiologi, pedagogikk, sosialmedisin, navnegransking og geografi har gjort <<spadestikk>> ved å prøve sine hypoteser og problemstillinger mot det rike og store kildematerialet.

Vi har fått noe større kunnskaper om de sosiale gruppene, om hvem som giftet seg med hvem, om hvem som stemte ved valg, arbeidet hvor, meldte seg inn i en forening, osv. Innsikt i slike forhold har vist seg viktig for menneskenes tilknytning til samfunnet og deres identitetsfølelse.

Her spiller slektsgransking en viktig rolle fordi den knytter hver enkelt av oss til fortida på en konkret måte. Spesielt når genealogien blir utvidet til lokalhistoriske undersøkelser gir den viktig innsikt både i slektas og de sosiale gruppenes historie (se for eksempel Antonsen 1993).

Vår samlede innsikt er allikevel begrenset. Det henger sammen med at de historiske individopplysningene som denne viten må tuftes på, er tid- og arbeidskrevende å behandle for den enkelte forsker og genealog. Hittil har de arbeidet med maskinlesbare data fra eksperimentregioner, med unntak av folketellinga i 1801. Innenfor disse avgrensede, geografiske områdene har de prøvd sine respektive hypoteser. Man kan imidlertid ikke regne med at forskning på andre deler av landet eller fra andre perioder vil gi de samme resultatene. Dessuten gjør den store lokalhistoriske interessen i Norge at folk i hver eneste kommune er ute etter å grave i sin egen lokalhistorie. Skal man forstå den historiske utvikling, er det dessuten nødvendig med lengre serier av historiske data. En folketelling gir et statisk bilde av samfunnet; har forskeren tilgang til flere tellinger, kan hun beskrive og forklare endring over tid. Aller helst bør folketellingene suppleres med data fra kirkebøkene, for å vise hvordan befolkninga har endret seg mellom tellingene.

Når man setter sammen familier eller følger individer gjennom livet, anvender man i dag metoder som er utenkelige uten edb. Man søker fram individdata og lager tabeller over befolkningas størrelse og sammensetning på en brøkdel av den tid det tar å lete og telle manuelt. Rasjonaliseringsgevinsten i tid og penger kan så brukes til mer intensiv analyse av resultatene. Siden forskere fra flere fag arbeider med felles materiale, øker også mulighetene for at funnene kan ses i sammenheng. Det at forskere fra ulike land arbeider med likeartet materiale, øker også mulighetene for sammenlikning og for å diskutere metoder. Samtidig gir skoleverkets og slektsgranskeres interesse for materialet god grobunn for foredling av forskningsresultatene.

Nedenfor følger en punktvis oppsummering av hvorfor det er ønskelig d registrere historiske persondata ved hjelp av edb:

I Det foreligger en rekke viktige forskningsoppgaver som kan løses på grunnlag av slike data.

2 Forskere fra flere fag har nytte av denne type data.

3 Interessen for individdata og forskning omkring dem er økende i mange land. Derfor skulle mulighetene for et internasjonalt samarbeid på tvers av faggrensene være de beste.

4 Arkivtekniske grunner er viktige. Som en følge særlig av interessen for slektsforskning, er de aktuelle kildene utsatt for sterk slitasje. Dessuten vil edb-versjoner lette arbeidspresset på arkivpersonalet.

5 Slektsgranskere får bedre tilgang til materialet, både fordi de slipper å besøke arkivene og fordi kildene blir lettere å finne fram i.

6 Ettersom forskningen i Norge desentraliseres, vokser også behovet for spredning av kilder som har sterk tilknytning til de lokale miljøer.

7 En ytterligere grunn til å spre kildene er at de vil være velegnet til undervisning i lokalhistorie.

8 Det registrerte materialet kan effektivt formidles via disketter og datanett.

9 Juridiske grunner kommer i tillegg, særlig ettersom reglene om datavern innskjerpes for nyere materiale. Siden bruken av historiske individdata ikke er beheftet med restriksjoner, vil bruken av disse kunne øke (se også Nygaard 1992, side 39).

Det norske samfunn var i tiden etter 1850 inne i en avgjørende utviklingsfase. På 1800-tallet ble Norge et i-land. Man overvant blant annet hungerskatastrofene og begynte med barnebegrensning. De fleste mennesker på jorda lever imidlertid ennå i u-land, og et aktuelt spørsmål kan være: Kan et av våre bidrag til dem være kunnskap om hvordan nordmenn før oss overvant fattigdommen? Slik kunnskap må være basert på studier av kildemateriale hvor befolkninga kan kartlegges. Med hensyn til den vanskelige oppgaven med å gi kunnskapene overføringsverdi til arbeid i den tredje verden, bør vi vise stor ydmykhet.